Harappaspråket

Harappaspråket, også kalt Indusspråket er et ukjent språk fra det 2. årtusen f.Kr. som ble talt i Induskulturen. Språket er oppkalt etter den gamle byen Harappa, som vokste fram omkring 2600 f.Kr. Språket er ikke dokumentert i noen samtidig kilde. Hypoteser om dets natur er fremkommet ved å studere låneord og substrat, i første rekke substratet i Vedisk sanskrit og enkelte ord som er nedtegnet i sumerisk kileskrift, og sette disse i sammenheng med Indusskriften.

Det sumeriske ordet Meluhha kan være et mulig låneord hentet fra språket i Induskulturen, og gjenfinnes i sanskritordet mleccha. Sanskritprofessoren Michael Witzel har videre foreslått at det sumeriske ordet GIŠšimmar (en type trær) har sammenheng med de Rigvediske ordene śimbala og śalmali, som også er navn på trær.^[1] En låneord som antas å ha tilhørt «para-munda» i India, er også identifisert av Michael Witzel i språk i Mesopotamia.

Det finnes flere hypoteser om Harappaspråkets genetiske slektskap:

• Hypotesen om de elamodravidiske språk plasserer Harappa-språket et sted mellom elamittisk og dravidisk, eller som identisk med protodravidisk. Dette støttes av Kamil Zvelebil, Asko Parpola og Iravatham Mahadevan.^[2][3]
• Michal Witzel har foreslått et språk som bærer likheter med austroasiatiske språk, og i særdeleshet Khasi, som han kaller «para-Munda». Dette er et språk relatert til Munda-språkene og andre austroasiatiske språk, men som ikke nedstammer fra et felles moderspråk til de nåværende munda-språkene.^[4][5]
• en tapt språkfamilie og et språk uten noen nålevende etterkommere, eller muligens en siste rest i nihali. Hvis dette er tilfelle vil de siste restene av Harappaspråket være å finne i historiske substrat, spesielt substrat i Vedisk sanskrit.
• et indoeuropeisk språk, som er nært beslektet med eller identisk med proto-indoiransk. Et indoiransk nærvær er bare sannsynlig i den sene Harappaperioden, fra det 20. århundre f.Kr. Denne hypotesen er foreslått av Shikaripura Ranganatha Rao.^[6]

Referanser